Sider

søndag 7. mars 2010

Lykken er en kanin ved navn Mario

 
Dette er kaninen Mario. Siden min datter er Marios matmor er jeg som hans mormor å regne - så dette er med andre ord mitt lille, myke, pelskledde barnebarn.

Mario kom til oss i november som et siste alternativ før han havnet på matbordet som stuing og har vært nødt til å spise seg god og fet for å holde ut den harde vinteren. Heldigvis ser det ut til at han klarer seg, men både kaninmor og kaninmormor vurderte sterkt å flytte kaninburet inn i garasjen en periode - særlig da vi ble nødt til å tine drikkevannet hans hver morgen. Det forslaget ble nedstemt av kaninmorfar, som mente at Mario muligens ville dø av eksosforgiftning dersom vi plasserte ham der.
Det virker imidlertid som om Mario har en sterk livsgnist og det ser heldigvis ut til at han kommer til å overleve vinterkulda - og når han begynner å røyte og miste vinterpelsen betyr nok trolig det at våren er i anmarsj.

I følge min datter er det ingen ting i hele verden som er bedre enn å ha et dyr å være glad i, så da er det for en uutholdelig skjebne å regne når man har endt opp med en mamma som er fryktelig allergisk for alle slags pelsdyr. Heldigvis kan Mario oppholde seg ute det meste av tiden og kaninmormor kan tillate seg å klappe bitte litt på ham og skjemme ham litt ut med gode frøblandingen og gulrøtter. Til sommeren planlegger vi å be kaninoldefar om å lage et lite sommerbur til ham slik at han kan løpe rundt på plenen uten å forsøke å stikke av, slik som han gjorde en av de første dagene vi hadde ham - til matmors bunnløse fortvilelse. Det var en særdeles traumatisk opplevelse, men heldigvis klarte vi å få lokket ham til oss til slutt og plassert ham i trygg forvaring i buret.
Nå er imidlertid Mario blitt så glad i sin nye matmor at han trolig aldri vil finne på å stikke av fra henne igjen, og hver gang hun setter ham fra seg på bakken slik at han kan få snuse litt på omgivelsene hopper han rett opp i fanget hennes igjen.

Min datter sier at Mario er verdens fineste kanin - og jeg er vel tilbøyelig til å være enig i det. Men jeg er jo tross alt mormoren hans, så jeg kan ikke akkurat skryte av å være særlig objektiv i denne saken...

2 kommentarer:

Morgengry sa...

Herlig med et kosedyr! Lille frk her i huset har fått fisk i dag, en ganske ekkel i grunnen.. Tror kanin er neste stopp.

hege sa...

Gratulerer! Vi har fisk også, vi... Egentlig litt ekkelt i begynnelsen, for de spiste hverandre opp... Men nå har vi funnet noen som passer godt sammen, så nå er det bare dekorativt - selv om jeg godt kunne tenke meg å bruke den plassen til å ha litt stæsj på.
Kanin er koselig, det - men så er det da heller ikke jeg som må fjerne kaninbæsjen og vaske buret.