Sider

mandag 30. september 2013

Den tause kvinnen snakker igjen




Det har vært rimelig tyst fra denne kanten på en stund, og det er vel ingen grunn til å tro at det kommer til å bli direkte livlig heretter - men her kommer det i det minste et aldri så lite livstegn.

Jeg håper uansett at dere har det bra, kjære bloggevenner! Jeg savner dere, men har dessverre ikke tid til å komme så ofte på besøk lenger. Det er forferdelig trist, men slik er det.

Fruen har det nemlig særdeles travelt for tiden. Hjemmekontortilværelsen ble etter hvert svært ensom og inntektene særdeles ustabile, så Fruen bestemte seg for å prøve seg ute i det virkelige arbeidslivet igjen. Nå er man derfor atter tilbake i skoleverket, og trives ganske godt med det - selv om overgangen til tider fremdeles oppleves som en smule sjokkartet både for mor og barn (og kanskje også mann). 

Dette er nok derfor den egentlige grunnen til at bloggingen har vært totalt fraværende fra livet til denne fruen i det siste - og ikke den nyanskaffede permanente dekoren som pryder de snart førti år gamle beina til undertegnede. Man har altså ikke blitt for tøff til å blogge bare fordi man har fått seg tatoveringer... 

Revisoren slo nok en gang på stortromma og spanderte tur til Amsterdam med innlagt tatovering på Salon Serpent sammen med god, gammel studievenninne i førtiårsgave, og da kan man jo ikke annet enn å bli særdeles fornøyd - særlig når man vet at Revisoren i grunnen ikke er særlig begeistret for tatoveringer... Det er tre svaler, en for hver av barna mine. Ikke så veldig originalt, akkurat det, but so be it. Fruen er i alle fall særdeles fornøyd - heldigvis! Og kanskje litt hekta på å få seg enda flere tatoveringer...

Jeg ønsker alle nydelige bloggedamer en deilig høst - så gjenstår det å se om jeg titter innom av og til og hilser på.

Stor klem!










torsdag 4. juli 2013

Fruen smykker seg endelig

Det er ikke til å stikke under en stol at Fruen har mye stæsj. Faktisk trengs det mer enn en stol å stikke det hele under - muligens et helt spisestuesett. Men det ER jo unektelig irriterende å oppdage at stæsjet mangler den dagen både tiden strekker til OG skapergleden er der. Så det.

Her om dagen skjedde faktisk det vidunderlige: Fruen hadde både tid OG klarte samtidig å finne frem skapergleden, så da så blant annet en del ringer og øredobber dagens lys. De på bildet under er bare et lite utvalg. Så gjenstår det å se om limet som ble brukt holder i lengden...

Det var uansett gøy å endelig sette seg ned og lage litt smykker. Det har ikke manglet på verken planer eller materialer tidligere, men det har liksom aldri blitt noe av det før nå. Heldigvis frister det hele til gjentagelse - og godt er det, for det er fremdeles mer smykkestæsj igjen på det relativt rikholdige lageret i skapet...



mandag 20. mai 2013

Sol???? Sol!!!!!

Så da er det vel bare å træ bringebær på fingrene og ønske solen og varmen velkommen, da?

Fruen rakk til og med å bli en smule solbrent i utringningen før regnet begynte igjen i dag...

Men man er da fortsatt evig optimist og krysser (bringebær)fingrene for at vi har mye godt vær i vente i sommer - særlig siden vi skal feriere innenfor landegrensene i år.


 

tirsdag 14. mai 2013

Hageblogging

Revisoren er alltid like begeistret for Fruens dekorasjonspåfunn, og krumspringene i hagen er selvsagt intet unntak. Nytt av året er den poetiske trillebåren, som ble laget etter inspirasjon funnet på den vidunderlige verdensveven. Fruen fikk streng beskjed om å plassere trillebåren et sted hvor ingen kan se den fra veien slik at folk ikke tror vi driver skraphandel. Bevares! Man er da relativt diskret...

Nå mangler jeg bare noen hvite høner - fortrinnsvis av et ikke-forgjengelig materiale.


En klassiker fra studietiden, dette her, på lik linje med diktet "this is just to say" av samme mann
Den gamle grillen er klar for sommersesongen
Gnomeo liker at det spirer og gror rundt ham og hageporten
Og her er trillebåra på plass. Planen er at det skal gro litt kaprifolium på den etter hvert, men jeg synes det ble ganske så fint, jeg.
 

lørdag 20. april 2013

Vår? Vår!

Det er så vidt jeg våger å si det, men ENDELIG virker det som om våren er her!

Dette har Fruen ventet lenge på. Det samme har garantert Mr og Mrs Featherstonehaugh. De har nemlig ligget i vinterdvale i lekehytta til Lillesøster helt siden oktober og var overlykkelige over å endelig få lov til å komme ut i lyset igjen. Nå står de og koser seg i blomsterbedet og ser spent på de små tulipanknoppene som er i ferd med å titte fram.

Ha en fortsatt fortreffelig helg, med eller uten skitt under neglene!

 

torsdag 4. april 2013

En innrømmelse

Jeg er nødt til å komme med en innrømmelse: jeg elsker garn! Faktisk blir jeg nødt til å gå såpass langt som å si at jeg er avhengig av det. Jeg var i grunnen ikke klar over hvor alvorlig denne avhengigheten var før jeg flyttet inn på mitt "nye" hobbyrom og endelig fikk litt oversikt over hvor mye jeg har av sorten.

Heldigvis rakk jeg å gå til innkjøp av garnet til dressen på bildet under før Revisoren satte den fornuftige foten sin ned og erklærte innkjøpsstopp på garn. Det er Melkers Barnehagedress fra Pickles, som for øvrig er et livsfarlig sted for en person med min type avhengighet. Utrolig fin, myk og deilig heldress med høy krage. Lillesøster var veldig stolt da hun fikk den på seg for første gang i går ettermiddag. Det er for øvrig Mormor som har strikket denne, så jeg skal ikke skryte på meg alt for mye nå. (Jeg var opptatt med å strikke maken dress, bare med grønnblå striper på og i en litt mindre størrelse, til min supersøte nye nevø, som ble født i slutten av februar.)

Aller helst kunne jeg tenke meg å strikke hele tiden. Ideelt sett mens jeg samtidig skrev en fengende, bestselgende roman og tyllet i meg litervis med kaffe. Og koset med ungene, selvsagt - selv om enkelte av dem - i følge seg selv - snart er blitt for store for kos.

For jeg elsker jo ungene mine (og Revisoren) hakket mer enn jeg elsker garn, selvsagt. Men jeg er jammen meg ganske glad i garn også...





torsdag 21. mars 2013

Velkommen til verden, lille prinsesse!

Fredag var Fruen så heldig at hun fikk lov til å bli med på fødsel! Spenningen var til å ta og føle på, både for den vordende mor og den blivende "far". Fruen har jo aldri overværet en fødsel før uten å være den som faktisk har tatt seg av den tyngste delen av selve fødselsarbeidet, så dette var i sannhet noe nytt og spennende!

Denne gang fikk Fruen kjenne litt på den mer tafatte og kanskje til og med hjelpeløse følelsen som de fleste andre fedre trolig blir overmannet av underveis i fødselsprosessen. Jordmor plasserte nemlig Fruen med bestemte hender i en stol ved siden av sengen da det hele begynte å bli alvor og sa "Far sitter her!" med morsk stemme. Det var så vidt jeg rakk å pudre Mammaen og male henne med et siste strøk med lipgloss. Så satt man der, da.

Heldigvis viser det seg at man er god til å komme med oppmuntrende, litt banale og muligens også irriterende tilrop og dyktig i stryking på kinn (som sikkert hjelper veldig godt på for den vordende mor og trolig er avgjørende for hvordan selve fødselen forløper).

Etter lang tids venting (prinsessen skulle forløses ved hjelp av keisersnitt, noe som i og for seg var veldig praktisk for "far", som bor ca 45 minutters kjøring unna barnets mor... Fruen sov imidlertid med telefonen på nattbordet den siste uka før fødselen og holdt seg klokelig fullstendig edru i tilfellet hun plutselig ble nødt til å kjøre til sykehuset i all hui og hast, gjerne midt på natten iført kun en boblekåpe og et strøk lipgloss) ble "vi" endelig preppet og trillet inn på operasjonssalen. (Fruen måtte gå selv.)

Og vips! så var hun der. Det gikk nesten litt for fort. Etter nesten ni måneder med venting ble den lille prinsessen plukket såpass raskt og effektivt ut av den trygge magen til Mammaen sin at vi nesten gikk glipp av det, alle sammen. Det var faktisk så vidt Fruen rakk å gråte et par gledestårer ned i engangsmasken før hun ble skysset ut av operasjonssalen og avgårde for å stelle og kose med den nyfødte.

Ikke det at man klager. Den lille prinsessen var helt perfekt, viste det seg. 3595 gram og 50 cm lang. Fin og rosa og veldig nysgjerrig. Og flink til å både kose og bæsje - og gjerne begge deler samtidig. (Hun mestrer allerede multitasking!) Alt dette fant vi ut, den nybakte Mammaens søskenbarn (som praktisk nok også er barnepleier på sykehuset og stilte opp på en fridag for å bli med på moroa) og jeg, mens Mammaen ble sydd sammen igjen og trillet inn på oppvåkningen.

Det var veldig koselig og gemyttlig inne på fødestua. Vi hadde verdens beste tid til å bare kose oss, og det var veldig betryggende å ha en ekte barnepleier til stede. Jeg vet at det er en klisjé, men man glemmer faktisk hvor små de faktisk er, disse nyfødte, selv om man har hatt tre av slaget selv.

Meldinger ble sendt til øst og vest (mest til øst) om den nyankomne, og det ble grått litt tårer både her og der. Etterpå var det tid for å snuse på beibien. Beibilukt er det beste som finnes, og Fruen hadde ikke tenkt å la denne gyldne muligheten gå fra seg! Det er muligens dette som er grunnen til at Fruen ble en smule ør i hodet. Fruen følte faktisk nesten en liten stund at det var hun selv som hadde utført bragden og var veldig stolt av seg selv. Men kanskje de fleste andre nybakte fedre også har det på den måten.



Se så fornøyd Fruen er med prestasjonen!



Her er hun, like etter fødselen. Deilig! 

Etter en stund var det på tide å endelig la Mammaen få lov til å kose med den lille. Litt motvillig gikk vi inn på Oppvåkningen med prinsessen, hvor Mammaen lå og våknet til (naturlig nok - hun lå jo tross alt på Oppvåkningen...).

Mammaen var litt sliten, men sminken hadde heldigvis holdt seg godt, til tross for at Fruen ikke hadde vært der og pudret på et par timer. Akkurat nå spilte det forresten ingen stor rolle, for Fruen måtte gråte et par nesten usynlige tårer da mor og datter fant hverandre på utsiden av magen for første gang og endelig kunne kose med hverandre på ordentlig! Det var fantastisk!



Endelig fikk de møte hverandre på ordentlig!


Etter en stund bar det opp på barsel. Da var det på tide for Fruen å dra hjem. Hun hadde ikke noe særlig mer hun kunne bidra med og var dessuten supersliten etter fødselen - men veldig lykkelig!

Det var nok all beibilukta som gjorde Fruen såpass ør at hun faktisk gikk hen og spurte Revisoren om å få en beibi til med det samme hun kom hjem fra sykehuset.

Revisoren ble ikke videre vennlig innstilt til den tanken, så det blir neppe flere beibier på Fruen. Men når det er sagt stiller jeg meg til disposisjon dersom noen andre trenger en fødselshjelper med på laget som behersker kinnstrykingens finurlige kunst og har flust med banale tilrop på lager.


Tusen takk, kjære Monica og Mini, for at jeg fikk lov til å bli med og dele denne vidunderlige opplevelsen sammen med dere! Det var en ære å bli spurt.

Og takk til Hanne for at du var med og gjorde det hele trygt og godt!

Og til dere andre:
Ha en særdeles fruktbar og hyggelig helg!