Frustrert!

Det er januar og høysesong for alle de som tjener penger på at folk blir desperate etter å gå ned i vekt, og fru Hegemoni hører dessverre til i kategorien type desperat. Man er visst på evig søken etter lettvinte metoder, selv om man jo innerst inne forstår at det ikke finnes noe slikt. Frustrert over at det er superlett (pardon the pun) å legge på seg kilovis på null komma svisj, men omtrent umulig å få det av igjen.

Jeg skal ikke skylde på ungene mine heller. Det er jo ikke deres feil. Og jeg har ikke lagt på meg SÅ mye i løpet av de tre svangerskapene jeg har vært gjennom heller - problemet er at vekten har stoppet opp i etterkant av graviditeten for deretter å gå feil vei igjen. Og når man i tillegg foretrekker godstolen og strikketøyet fremfor ekstreme fysiske utskeielser sier det seg selv at utsiktene til å få seg en kropp som Madonna ikke er så bra.

What to do? Formelen er enkel, uavansert matematikk: det må tilføres mindre energi enn det som kroppen forbruker i løpet av dagen. (Dessverre har jeg aldri vært noe god i matte...)

(Det skal jo også sies at jeg ikke har som mål å se ut som Madonna. Hun er absolutt ikke mitt ideal. Snarere heller satser jeg alle kort på å etter hvert se ut som en formfull Marilyn Monroe, som for øvrig er en av de vakreste kvinnene jeg vet om.)

Jeg lover herved på heder og ære at jeg ikke skal mase alt for mye om dette her. Faktisk har jeg trolig slitt ut Revisoren med all sutringen min og har lovet ham at jeg skal slutte å sutre og heller begynne å gjøre noe med det. Sikkert lurt.

Måtte bare lufte litt frustrasjon.

StoreLillebror ropte forresten begeistret på meg i går kveld rett før leggetid. I en reklamepause hadde han nemlig sett reklame for noe som fikk magen til å - på magisk vis - bli mindre. FOR en vidunderkur - og helt perfekt for Mamma! Huff! Hvis ikke det var et sikkert tegn på at sutringen må ta slutt, så vet ikke jeg... Men han vet at jeg grunnen til at jeg ønsker meg litt mindre mage og rumpe er slik at jeg kan klare å løpe like fort som ham - selv om han jo vet innerst inne at jeg umulig vil få til det, selv om jeg blir aldri så petite. Han løper nemlig raskere enn lynet.