Hverdagsmagi og fjaseblogging

Etter en særdeles sorgtung og tårefylt høst og vinter kjenner jeg at det er på tide å begynne å fjase litt igjen. Selvsagt er det dager da jeg er ekstra trist og lei meg, men samtidig kjenner jeg hvor viktig det er å glede seg over livet og - ikke minst - de små hendelsene i livet (som jo faktisk er det som gjør dette livet verdt å leve) uten å få dårlig samvittighet. Det finnes fremdeles magi i hverdagen!

Aller kjæreste Mormor

På selveste Julaften sovnet min elskede Mormor inn. Da var hun lei av å kjempe mot det uunngåelige. Det er livets harde realitet - men det gjør uendelig vondt for oss som sitter igjen selv om vi vet at hun sovnet stille inn uten store smerter.

Det blir mange tårer for tiden. Men det gjør godt å gråte og å minnes. Heldigvis har vi haugevis med gode minner å trøste oss med etter Mormor også. Vissheten om at hun var fullstendig klar over hvor uendelig mye hun betydde for oss og hvor glad vi var i henne hjelper også på i tunge stunder.  Og hun har gitt oss uendelig mye kjærlighet tilbake, det er helt sikkert.

Mormor var vakker både på utsiden og på innsiden. Hun var faktisk den snilleste i hele verden, i følge ungene mine. Det har de helt rett i. Når jeg tenker på Mormor tenker jeg på smil, kos, omsorg og ømhet - og på koselige familiesammenkomster. Jeg tenker på glitrende, brune øyne, et hjertelig smil, varme klemmer og et godt fang å sitte på.

Jeg tenker på snøklokker i plenen om våren, på solvarme plommer rett fra trærne i hagen, på grønt gress under bare føtter og pølser i brød i hvite spissposer ute i bakgården, nærmest uante mengder vaniljeispinner fra fryseboksen, duften av nybakte kaker på kjøkkenet, enorme gryter med komler på ovnen og på en endeløs strøm av garnnøster og heklegarn som fant veien opp fra håndarbeidskurven ved stolen i hjørnet for å bli til de mest fantastiske kreasjoner.

Jeg tenker på magien ved det å våkne opp på gjesterommet hos Mormor og Morfar 1. juledag og liste seg ned i den julepyntede stuen for å sjekke innholdet i julestrømpen - og på Morfar som kom ned en liten stund senere, like slukøret som alltid fordi han nok en gang kun hadde fått poteter, gulrøtter og løk i strømpen sin fordi han hadde hengt ut den største strømpen han kunne finne, og på Mormor som "skjente" på ham hvert år fordi han aldri kunne lære at det ikke lønnet seg å være grådig. Det var faktisk like morsomt hver gang selv om jeg syntes uendelig synd på ham de første par årene og tilbød ham litt av mitt eget godteri tror jeg.

Det er nok ikke slik at sola alltid skinte fra skyfri himmel da jeg var liten, men i disse minnene gjør den det, og det er mye takket være den uendelig varme og omsorgsfulle Mormoren min.

Takk for alle gode minner, nydelige Mormor min, og for alt det du har gitt meg! Jeg er så uendelig glad i deg og kommer aldri til å slutte å være det!

My heart belongs to Daddy

Det har vært en tung høst. Men brutalt nok viser det seg at livet faktisk går videre selv om det av og til kan være vanskelig å forstå at nettopp det er mulig. For hvordan kan livet bare fortsette i sitt gamle gjenge når noen man alltid har vært og fremdeles er så høyt og inderlig glad i plutselig har gått bort?

En viktig del av livet mitt har blitt borte, og det skjedde så fort at jeg nesten ikke rakk å forberede meg på det. Men man rekker vel egentlig aldri å forberede seg på å miste noen man er glad i, selv om det jo er livets gang at alle som blir født til slutt kommer til å dø.

Det som uansett har blitt ekstra tydelig for meg denne høsten er hvor viktig det er å leve i nuet og å sette pris på alt det gode man har fått - og at det er de såkalte små og enkle gledene i livet som faktisk er de viktigste.  

(Dette virker muligens innlysende når det står skrevet svart-på-hvitt, men jeg tror det er lett å glemme det litt bort i hverdagens travle kjas og mas der vi haster i vei og kjøper oss fri fra dårlig samvittighet i vårt intense materielt begrunnede jag mot det som vi forsøker å forestille oss er Lykke.) 

Far var opptatt av tid. Han var opptatt av at vi skulle tilbringe mest mulig tid sammen og faktisk VÆRE sammen - ikke bare sitte i samme rom foran hver vår data- eller tv-skjerm. Denne julen blir det forbud mot dataspill og ikke fullt så mange julegaver under treet. I stedet skal vi kose oss i hverandres selskap og spille brettspill, tøyse og le - og sikkert gråte en skvett eller to - og minnes en fantastisk person som har gitt både familien sin og venner og bekjente uendelig mye.

(Det blir selvsagt gaver og jul på ungenes premisser, bare så det er sagt, bare litt mindre fokus på antall gaver og mer fokus på det å tilbringe tid sammen.)

Far elsket høyt og var dypt og inderlig elsket. Han var raus med kjærligheten sin og var ikke redd for å vise følelser. Han lærte meg at det heldigvis er kort vei fra gråt til latter og at sistnevnte sammen med en dose sarkasme og en dæsj galgenhumor ofte kan være god trøst i tunge stunder.

Ja, vi har grått mange tårer sammen i det siste, men det har heldigvis også vært rom for latter. Jeg forsøker derfor å fokusere på alt det gode midt oppi det hele. For det er heldigvis mye å være takknemlig for også selv om jeg samtidig er sint fordi det er blodig urettferdig at en mann på 62 år som på ingen måte var ferdig med å leve livet sitt plutselig ble rammet av alvorlig sykdom og tatt fra oss.

Men heldigvis slutter man ikke å elske selv om den man elsker ikke lever lenger. Og heldigvis er jeg rik på både kjærlighet og gode minner.

For jeg er jo Far sin lille jente og kommer alltid til å være det.

Tilbake?

Det ble en laaaaang bloggepause. Og jeg vet egentlig ikke om jeg kan påstå at jeg er tilbake nå eller ei. Jeg opplevde nemlig en periode hvor jeg rett og slett ble litt FOR avhengig av både selve bloggingen OG av feedbacken på innleggene mine, og det skremte meg. Dagsformen SKAL jo IKKE avhenge av hvor mange positive tilbakemeldinger man får på bildene av den nyoppussede stuen sin eller genseren man nettopp har strikket ferdig. Og dessuten er det jo faktisk grenser for hvor mange stylingbilder og diverse jeg orker å bla meg gjennom her inne. Det kan faktisk bli for mye av det gode også...

Når det er sagt må jeg selvsagt legge til at det er mange superkoselige bloggere her inne som jeg kjenner at jeg har savnet disse månedene jeg har vært "on a break". Det er alltid mye gøy å finne her inne, både av inspirasjon og av underfundige, morsomme og velskrevne ord, og det kjenner jeg at jeg har savnet. Så jeg rives på en måte litt i begge retninger. Derfor har jeg besluttet meg for å følge Den Gyldne Middelvei: bitte litt blogging med jevne mellomrom. Så får vi se hvordan det går.

Så får vi heller se om det kommer bilder av lekehytte, ferietur og x antall ferdige håndarbeider etter hvert.

Imens:

Á bientôt!

It's a jungle out there!

Og den fantastiske apekatten min er en av innbyggerne!

Den siste uka og vel så det har jeg vært opptatt med å hjelpe til med sminking og diverse på Kulturskulens oppsetning av Jungelboken. En helt fantastisk opplevelse - selv om jeg har vært ganske så sliten innimellom. Utrolig flinke unger som ikke klager over lange øvinger og masse sminking og styr; bare smil og masse latter - og kosestemning backstage med parykker, sminke, kostymer og alt det som hører til det søte liv på de skrå bredder. En flott opplevelse! Om forestillingen ble bra? Ubeskrivelig, med tilhørende stolte tårer og høneskinn over hele kroppen!!

Jeg gleder meg allerede til neste år!!
 

Lykken er...

....kaffe og kjeks i splitter ny lekehytte!

(Be warned: Snart skal hytta styles som seg hør og bør og fotograferes fra alle tenkelige vinkler for deretter å blogges nærmest ihjel.)

Riktig god helg!

 

Happy thoughts

Det har vært nærmest foruroligende stille fra denne fruen i det siste. Man har det visst travelt. Men en stille stund i eget selskap med en kopp kaffe senere hadde jeg imidlertid plutselig bestemt meg for å legge ut noen bilder som gjør meg glad.

Den gule vasen er fra IKEA og gjør meg i fantastisk godt humør. Rart hva litt presset og farget glass kan gjøre... Peoner på tilbud hos Coop Mega passer perfekt oppi vasen og gjør meg om mulig enda litt gladere.

Og så gir jeg forresten heller ikke opp håpet om at det snart blir skikkelig sommer. Da er uansett både jeg, terrassen min og trådgardinet mitt beredt!