Ja takk!

Nå for tiden formelig regner det skatter på denne fruen! Etter et par ganske så omfattende opprydningsaksjoner dukket det opp diverse saker som det tydeligvis kun er undertegnede som setter pris på å få beholde - som blant annet denne pyntesaken under som min kjære Farmor heklet for leeeenge siden. StoreLillebror syntes ikke den var noe stas og ble rett og slett vettskremt da han plutselig oppdaget den med hans egne ord "DRIIIIIITSKUMLE dokka" på veggen.

Av og til kan det imidlertid være litt slitsomt å ha et følelsesmessig forhold til materielle ting. Tidlig på åttitallet gråt jeg modige tårer både for en beige 70-talls-treseter og for en burgunderrød Nissan Cherry. Akkurat det er litt flaut å tenke på - men et godt eksempel på at jeg er et følelsesmenneske og at jeg har lett for å legge min elsk på materielle ting fordi jeg assosierer disse tingene med gode følelser. Det har sikkert vært mye barne-tv-kos og Donaldlesing i treseteren, og fine ferieturer i den burgunderrøde bilen, vil jeg tro, så det var nok derfor jeg gråt - for jeg synes å huske at treseteren var av et stoff som klødde noe innihampen på undersiden av lårene dersom man satte seg i den iført korte benklær. Men jeg skal innrømme at det er litt slitsomt å ha vanskelig for å kvitte seg med ting fordi det er følelser knyttet til disse tingene, da. (Det er når jeg sliter som verst med dette at Revisoren skremmer meg ved å fortelle meg at jeg har hoardertendenser - noe han trolig har rett i...)

Revisoren har imidlertid mye å glede seg til fremover, da den ene opprydningsaksjonen fremdeles pågår og det for tiden dukker opp masse - i mine øyne - fint og uvurderlig. Jeg har på følelsen av at det er snakk om jevne drypp av skatter i lang tid fremover.

Hvem var det som skrek? Var det Revisoren?