Aller kjæreste Mormor

På selveste Julaften sovnet min elskede Mormor inn. Da var hun lei av å kjempe mot det uunngåelige. Det er livets harde realitet - men det gjør uendelig vondt for oss som sitter igjen selv om vi vet at hun sovnet stille inn uten store smerter.

Det blir mange tårer for tiden. Men det gjør godt å gråte og å minnes. Heldigvis har vi haugevis med gode minner å trøste oss med etter Mormor også. Vissheten om at hun var fullstendig klar over hvor uendelig mye hun betydde for oss og hvor glad vi var i henne hjelper også på i tunge stunder.  Og hun har gitt oss uendelig mye kjærlighet tilbake, det er helt sikkert.

Mormor var vakker både på utsiden og på innsiden. Hun var faktisk den snilleste i hele verden, i følge ungene mine. Det har de helt rett i. Når jeg tenker på Mormor tenker jeg på smil, kos, omsorg og ømhet - og på koselige familiesammenkomster. Jeg tenker på glitrende, brune øyne, et hjertelig smil, varme klemmer og et godt fang å sitte på.

Jeg tenker på snøklokker i plenen om våren, på solvarme plommer rett fra trærne i hagen, på grønt gress under bare føtter og pølser i brød i hvite spissposer ute i bakgården, nærmest uante mengder vaniljeispinner fra fryseboksen, duften av nybakte kaker på kjøkkenet, enorme gryter med komler på ovnen og på en endeløs strøm av garnnøster og heklegarn som fant veien opp fra håndarbeidskurven ved stolen i hjørnet for å bli til de mest fantastiske kreasjoner.

Jeg tenker på magien ved det å våkne opp på gjesterommet hos Mormor og Morfar 1. juledag og liste seg ned i den julepyntede stuen for å sjekke innholdet i julestrømpen - og på Morfar som kom ned en liten stund senere, like slukøret som alltid fordi han nok en gang kun hadde fått poteter, gulrøtter og løk i strømpen sin fordi han hadde hengt ut den største strømpen han kunne finne, og på Mormor som "skjente" på ham hvert år fordi han aldri kunne lære at det ikke lønnet seg å være grådig. Det var faktisk like morsomt hver gang selv om jeg syntes uendelig synd på ham de første par årene og tilbød ham litt av mitt eget godteri tror jeg.

Det er nok ikke slik at sola alltid skinte fra skyfri himmel da jeg var liten, men i disse minnene gjør den det, og det er mye takket være den uendelig varme og omsorgsfulle Mormoren min.

Takk for alle gode minner, nydelige Mormor min, og for alt det du har gitt meg! Jeg er så uendelig glad i deg og kommer aldri til å slutte å være det!