Come on!

 

Men vi er på bedringens vei, og det er da i det minste noe.

Hyttedrømmen

Revisoren og jeg har slått på stortromma og kjøpt oss hytte! Jeg hadde egentlig ikke trodd at jeg drømte om en hytte på fjellet - siden jeg jo egentlig ikke liker snø så godt - men så viser det seg at jeg faktisk gleder meg som et lite barn til kos både i snø og hytte - og ikke minst til fine dager på fjellet med bærplukking og bading i iskalde elver fulle av smeltevann!

Dette skal bli vårt lille fristed og en unnskyldning for å rive oss bort fra dataspill og sofasliting i helgene. Fruen har jo fått økt fokus på kvalitetstid etter en særdeles tung og trist høst og vinter og kjenner hvor viktig det faktisk er å bruke den tiden vi har sammen på en GOD måte. Forhåpentligvis vil dette gjøre godt både for kropp og sjel - og for liten og stor.

Det skal bli spennende å se når hytta står ferdig. Det vil trolig bli like før jul i år. Jeg har egentlig ikke lagt så mange planer for dekor og interiør enda, men det kommer neppe til å bli trehvitt og nøytralt. Jeg har uansett lyst til å forsøke å holde det så rimelig som mulig, gjerne ved hjelp av både gjenbruk og muligens en viss svensk møbelgigant som har mye fint for en rimelig penge. Og så må det være så mange sengeplasser som mulig slik at vi har plass til å ta imot besøk! Gleder meg til å ta fatt!!

Dette blir utsikten fra terrassen. Jeg har bestilt sol hver dag.

Og her er vår hyttedrøm på 79 kvadratmeter - med tre soverom og stor hems

Når man først har lært å sykle...

...så kan man det for resten av livet. Jeg håper inderlig at det er slik med det å tegne også, for plutselig fikk jeg superlyst til å tegne masse igjen etter x antall års pause. (Jeg tør nesten ikke å tenke på hvor mange år det faktisk er siden jeg drev på med å tegne aktivt. Det var ikke i dette årtusenet, for å si det slik...)

Men hva i all verden skal man tegne? Det var sjokkerende nok at lysten til å være kreativ plutselig meldte seg til den grad at jeg ble nødt til å sette meg ned og finne frem tegnesakene - så det å i tillegg være nødt til å finne på et motiv var nesten litt FOR overveldende... Men mens jeg satt og knotet litt med tegneblyantene dukket plutselig denne uglen opp. Det er en kattugle, vil jeg tro, for det ser ut som om den har både pels og ører. Jadda. Og så har jeg brukt en smudger, noe som en kunstner jeg kjente for lenge siden syntes var helt forkastelig. Sånn er det med den saken. Så nå sitter jeg her, formelig full av tiltakslyst, og aner ikke hva i alle verden jeg skal tegne. Hjelp!

Forslag mottas herved med stor takk!!

Ja takk!

Nå for tiden formelig regner det skatter på denne fruen! Etter et par ganske så omfattende opprydningsaksjoner dukket det opp diverse saker som det tydeligvis kun er undertegnede som setter pris på å få beholde - som blant annet denne pyntesaken under som min kjære Farmor heklet for leeeenge siden. StoreLillebror syntes ikke den var noe stas og ble rett og slett vettskremt da han plutselig oppdaget den med hans egne ord "DRIIIIIITSKUMLE dokka" på veggen.

Av og til kan det imidlertid være litt slitsomt å ha et følelsesmessig forhold til materielle ting. Tidlig på åttitallet gråt jeg modige tårer både for en beige 70-talls-treseter og for en burgunderrød Nissan Cherry. Akkurat det er litt flaut å tenke på - men et godt eksempel på at jeg er et følelsesmenneske og at jeg har lett for å legge min elsk på materielle ting fordi jeg assosierer disse tingene med gode følelser. Det har sikkert vært mye barne-tv-kos og Donaldlesing i treseteren, og fine ferieturer i den burgunderrøde bilen, vil jeg tro, så det var nok derfor jeg gråt - for jeg synes å huske at treseteren var av et stoff som klødde noe innihampen på undersiden av lårene dersom man satte seg i den iført korte benklær. Men jeg skal innrømme at det er litt slitsomt å ha vanskelig for å kvitte seg med ting fordi det er følelser knyttet til disse tingene, da. (Det er når jeg sliter som verst med dette at Revisoren skremmer meg ved å fortelle meg at jeg har hoardertendenser - noe han trolig har rett i...)

Revisoren har imidlertid mye å glede seg til fremover, da den ene opprydningsaksjonen fremdeles pågår og det for tiden dukker opp masse - i mine øyne - fint og uvurderlig. Jeg har på følelsen av at det er snakk om jevne drypp av skatter i lang tid fremover.

Hvem var det som skrek? Var det Revisoren?

Hverdagsmagi og fjaseblogging

Etter en særdeles sorgtung og tårefylt høst og vinter kjenner jeg at det er på tide å begynne å fjase litt igjen. Selvsagt er det dager da jeg er ekstra trist og lei meg, men samtidig kjenner jeg hvor viktig det er å glede seg over livet og - ikke minst - de små hendelsene i livet (som jo faktisk er det som gjør dette livet verdt å leve) uten å få dårlig samvittighet. Det finnes fremdeles magi i hverdagen!

Aller kjæreste Mormor

På selveste Julaften sovnet min elskede Mormor inn. Da var hun lei av å kjempe mot det uunngåelige. Det er livets harde realitet - men det gjør uendelig vondt for oss som sitter igjen selv om vi vet at hun sovnet stille inn uten store smerter.

Det blir mange tårer for tiden. Men det gjør godt å gråte og å minnes. Heldigvis har vi haugevis med gode minner å trøste oss med etter Mormor også. Vissheten om at hun var fullstendig klar over hvor uendelig mye hun betydde for oss og hvor glad vi var i henne hjelper også på i tunge stunder.  Og hun har gitt oss uendelig mye kjærlighet tilbake, det er helt sikkert.

Mormor var vakker både på utsiden og på innsiden. Hun var faktisk den snilleste i hele verden, i følge ungene mine. Det har de helt rett i. Når jeg tenker på Mormor tenker jeg på smil, kos, omsorg og ømhet - og på koselige familiesammenkomster. Jeg tenker på glitrende, brune øyne, et hjertelig smil, varme klemmer og et godt fang å sitte på.

Jeg tenker på snøklokker i plenen om våren, på solvarme plommer rett fra trærne i hagen, på grønt gress under bare føtter og pølser i brød i hvite spissposer ute i bakgården, nærmest uante mengder vaniljeispinner fra fryseboksen, duften av nybakte kaker på kjøkkenet, enorme gryter med komler på ovnen og på en endeløs strøm av garnnøster og heklegarn som fant veien opp fra håndarbeidskurven ved stolen i hjørnet for å bli til de mest fantastiske kreasjoner.

Jeg tenker på magien ved det å våkne opp på gjesterommet hos Mormor og Morfar 1. juledag og liste seg ned i den julepyntede stuen for å sjekke innholdet i julestrømpen - og på Morfar som kom ned en liten stund senere, like slukøret som alltid fordi han nok en gang kun hadde fått poteter, gulrøtter og løk i strømpen sin fordi han hadde hengt ut den største strømpen han kunne finne, og på Mormor som "skjente" på ham hvert år fordi han aldri kunne lære at det ikke lønnet seg å være grådig. Det var faktisk like morsomt hver gang selv om jeg syntes uendelig synd på ham de første par årene og tilbød ham litt av mitt eget godteri tror jeg.

Det er nok ikke slik at sola alltid skinte fra skyfri himmel da jeg var liten, men i disse minnene gjør den det, og det er mye takket være den uendelig varme og omsorgsfulle Mormoren min.

Takk for alle gode minner, nydelige Mormor min, og for alt det du har gitt meg! Jeg er så uendelig glad i deg og kommer aldri til å slutte å være det!

My heart belongs to Daddy

Det har vært en tung høst. Men brutalt nok viser det seg at livet faktisk går videre selv om det av og til kan være vanskelig å forstå at nettopp det er mulig. For hvordan kan livet bare fortsette i sitt gamle gjenge når noen man alltid har vært og fremdeles er så høyt og inderlig glad i plutselig har gått bort?

En viktig del av livet mitt har blitt borte, og det skjedde så fort at jeg nesten ikke rakk å forberede meg på det. Men man rekker vel egentlig aldri å forberede seg på å miste noen man er glad i, selv om det jo er livets gang at alle som blir født til slutt kommer til å dø.

Det som uansett har blitt ekstra tydelig for meg denne høsten er hvor viktig det er å leve i nuet og å sette pris på alt det gode man har fått - og at det er de såkalte små og enkle gledene i livet som faktisk er de viktigste.  

(Dette virker muligens innlysende når det står skrevet svart-på-hvitt, men jeg tror det er lett å glemme det litt bort i hverdagens travle kjas og mas der vi haster i vei og kjøper oss fri fra dårlig samvittighet i vårt intense materielt begrunnede jag mot det som vi forsøker å forestille oss er Lykke.) 

Far var opptatt av tid. Han var opptatt av at vi skulle tilbringe mest mulig tid sammen og faktisk VÆRE sammen - ikke bare sitte i samme rom foran hver vår data- eller tv-skjerm. Denne julen blir det forbud mot dataspill og ikke fullt så mange julegaver under treet. I stedet skal vi kose oss i hverandres selskap og spille brettspill, tøyse og le - og sikkert gråte en skvett eller to - og minnes en fantastisk person som har gitt både familien sin og venner og bekjente uendelig mye.

(Det blir selvsagt gaver og jul på ungenes premisser, bare så det er sagt, bare litt mindre fokus på antall gaver og mer fokus på det å tilbringe tid sammen.)

Far elsket høyt og var dypt og inderlig elsket. Han var raus med kjærligheten sin og var ikke redd for å vise følelser. Han lærte meg at det heldigvis er kort vei fra gråt til latter og at sistnevnte sammen med en dose sarkasme og en dæsj galgenhumor ofte kan være god trøst i tunge stunder.

Ja, vi har grått mange tårer sammen i det siste, men det har heldigvis også vært rom for latter. Jeg forsøker derfor å fokusere på alt det gode midt oppi det hele. For det er heldigvis mye å være takknemlig for også selv om jeg samtidig er sint fordi det er blodig urettferdig at en mann på 62 år som på ingen måte var ferdig med å leve livet sitt plutselig ble rammet av alvorlig sykdom og tatt fra oss.

Men heldigvis slutter man ikke å elske selv om den man elsker ikke lever lenger. Og heldigvis er jeg rik på både kjærlighet og gode minner.

For jeg er jo Far sin lille jente og kommer alltid til å være det.