Velkommen til verden, lille prinsesse!

Fredag var Fruen så heldig at hun fikk lov til å bli med på fødsel! Spenningen var til å ta og føle på, både for den vordende mor og den blivende "far". Fruen har jo aldri overværet en fødsel før uten å være den som faktisk har tatt seg av den tyngste delen av selve fødselsarbeidet, så dette var i sannhet noe nytt og spennende!

Denne gang fikk Fruen kjenne litt på den mer tafatte og kanskje til og med hjelpeløse følelsen som de fleste andre fedre trolig blir overmannet av underveis i fødselsprosessen. Jordmor plasserte nemlig Fruen med bestemte hender i en stol ved siden av sengen da det hele begynte å bli alvor og sa "Far sitter her!" med morsk stemme. Det var så vidt jeg rakk å pudre Mammaen og male henne med et siste strøk med lipgloss. Så satt man der, da.

Heldigvis viser det seg at man er god til å komme med oppmuntrende, litt banale og muligens også irriterende tilrop og dyktig i stryking på kinn (som sikkert hjelper veldig godt på for den vordende mor og trolig er avgjørende for hvordan selve fødselen forløper).

Etter lang tids venting (prinsessen skulle forløses ved hjelp av keisersnitt, noe som i og for seg var veldig praktisk for "far", som bor ca 45 minutters kjøring unna barnets mor... Fruen sov imidlertid med telefonen på nattbordet den siste uka før fødselen og holdt seg klokelig fullstendig edru i tilfellet hun plutselig ble nødt til å kjøre til sykehuset i all hui og hast, gjerne midt på natten iført kun en boblekåpe og et strøk lipgloss) ble "vi" endelig preppet og trillet inn på operasjonssalen. (Fruen måtte gå selv.)

Og vips! så var hun der. Det gikk nesten litt for fort. Etter nesten ni måneder med venting ble den lille prinsessen plukket såpass raskt og effektivt ut av den trygge magen til Mammaen sin at vi nesten gikk glipp av det, alle sammen. Det var faktisk så vidt Fruen rakk å gråte et par gledestårer ned i engangsmasken før hun ble skysset ut av operasjonssalen og avgårde for å stelle og kose med den nyfødte.

Ikke det at man klager. Den lille prinsessen var helt perfekt, viste det seg. 3595 gram og 50 cm lang. Fin og rosa og veldig nysgjerrig. Og flink til å både kose og bæsje - og gjerne begge deler samtidig. (Hun mestrer allerede multitasking!) Alt dette fant vi ut, den nybakte Mammaens søskenbarn (som praktisk nok også er barnepleier på sykehuset og stilte opp på en fridag for å bli med på moroa) og jeg, mens Mammaen ble sydd sammen igjen og trillet inn på oppvåkningen.

Det var veldig koselig og gemyttlig inne på fødestua. Vi hadde verdens beste tid til å bare kose oss, og det var veldig betryggende å ha en ekte barnepleier til stede. Jeg vet at det er en klisjé, men man glemmer faktisk hvor små de faktisk er, disse nyfødte, selv om man har hatt tre av slaget selv.

Meldinger ble sendt til øst og vest (mest til øst) om den nyankomne, og det ble grått litt tårer både her og der. Etterpå var det tid for å snuse på beibien. Beibilukt er det beste som finnes, og Fruen hadde ikke tenkt å la denne gyldne muligheten gå fra seg! Det er muligens dette som er grunnen til at Fruen ble en smule ør i hodet. Fruen følte faktisk nesten en liten stund at det var hun selv som hadde utført bragden og var veldig stolt av seg selv. Men kanskje de fleste andre nybakte fedre også har det på den måten.

Se så fornøyd Fruen er med prestasjonen!

Her er hun, like etter fødselen. Deilig! 

Etter en stund var det på tide å endelig la Mammaen få lov til å kose med den lille. Litt motvillig gikk vi inn på Oppvåkningen med prinsessen, hvor Mammaen lå og våknet til (naturlig nok - hun lå jo tross alt på Oppvåkningen...).

Mammaen var litt sliten, men sminken hadde heldigvis holdt seg godt, til tross for at Fruen ikke hadde vært der og pudret på et par timer. Akkurat nå spilte det forresten ingen stor rolle, for Fruen måtte gråte et par nesten usynlige tårer da mor og datter fant hverandre på utsiden av magen for første gang og endelig kunne kose med hverandre på ordentlig! Det var fantastisk!

Endelig fikk de møte hverandre på ordentlig!

Etter en stund bar det opp på barsel. Da var det på tide for Fruen å dra hjem. Hun hadde ikke noe særlig mer hun kunne bidra med og var dessuten supersliten etter fødselen - men veldig lykkelig!

Det var nok all beibilukta som gjorde Fruen såpass ør at hun faktisk gikk hen og spurte Revisoren om å få en beibi til med det samme hun kom hjem fra sykehuset.

Revisoren ble ikke videre vennlig innstilt til den tanken, så det blir neppe flere beibier på Fruen. Men når det er sagt stiller jeg meg til disposisjon dersom noen andre trenger en fødselshjelper med på laget som behersker kinnstrykingens finurlige kunst og har flust med banale tilrop på lager.


Tusen takk, kjære Monica og Mini, for at jeg fikk lov til å bli med og dele denne vidunderlige opplevelsen sammen med dere! Det var en ære å bli spurt.

Og takk til Hanne for at du var med og gjorde det hele trygt og godt!

Og til dere andre:
Ha en særdeles fruktbar og hyggelig helg!