My heart belongs to Daddy

Det har vært en tung høst. Men brutalt nok viser det seg at livet faktisk går videre selv om det av og til kan være vanskelig å forstå at nettopp det er mulig. For hvordan kan livet bare fortsette i sitt gamle gjenge når noen man alltid har vært og fremdeles er så høyt og inderlig glad i plutselig har gått bort?

En viktig del av livet mitt har blitt borte, og det skjedde så fort at jeg nesten ikke rakk å forberede meg på det. Men man rekker vel egentlig aldri å forberede seg på å miste noen man er glad i, selv om det jo er livets gang at alle som blir født til slutt kommer til å dø.

Det som uansett har blitt ekstra tydelig for meg denne høsten er hvor viktig det er å leve i nuet og å sette pris på alt det gode man har fått - og at det er de såkalte små og enkle gledene i livet som faktisk er de viktigste.  

(Dette virker muligens innlysende når det står skrevet svart-på-hvitt, men jeg tror det er lett å glemme det litt bort i hverdagens travle kjas og mas der vi haster i vei og kjøper oss fri fra dårlig samvittighet i vårt intense materielt begrunnede jag mot det som vi forsøker å forestille oss er Lykke.) 

Far var opptatt av tid. Han var opptatt av at vi skulle tilbringe mest mulig tid sammen og faktisk VÆRE sammen - ikke bare sitte i samme rom foran hver vår data- eller tv-skjerm. Denne julen blir det forbud mot dataspill og ikke fullt så mange julegaver under treet. I stedet skal vi kose oss i hverandres selskap og spille brettspill, tøyse og le - og sikkert gråte en skvett eller to - og minnes en fantastisk person som har gitt både familien sin og venner og bekjente uendelig mye.

(Det blir selvsagt gaver og jul på ungenes premisser, bare så det er sagt, bare litt mindre fokus på antall gaver og mer fokus på det å tilbringe tid sammen.)

Far elsket høyt og var dypt og inderlig elsket. Han var raus med kjærligheten sin og var ikke redd for å vise følelser. Han lærte meg at det heldigvis er kort vei fra gråt til latter og at sistnevnte sammen med en dose sarkasme og en dæsj galgenhumor ofte kan være god trøst i tunge stunder.

Ja, vi har grått mange tårer sammen i det siste, men det har heldigvis også vært rom for latter. Jeg forsøker derfor å fokusere på alt det gode midt oppi det hele. For det er heldigvis mye å være takknemlig for også selv om jeg samtidig er sint fordi det er blodig urettferdig at en mann på 62 år som på ingen måte var ferdig med å leve livet sitt plutselig ble rammet av alvorlig sykdom og tatt fra oss.

Men heldigvis slutter man ikke å elske selv om den man elsker ikke lever lenger. Og heldigvis er jeg rik på både kjærlighet og gode minner.

For jeg er jo Far sin lille jente og kommer alltid til å være det.