Å lide for skjønnheten

Det ville nok være å ta for hardt i å si at det er dette som er grunnen til bloggetørken min - men det er i alle fall en av tingene jeg har bedrevet i det siste. På mandag, faktisk. Og det er vel ikke til å stikke under en stol at det i grunnen dreier seg om en plastisk operasjon. Men det er garantert verdt pengene, smerten og skammen (?) over å ha lagt seg under kniven dersom jeg blir kvitt de skjemmende og stadig (for hver fødsel) styggere åreknutene jeg har vært så heldig å arve etter min morfar.

Man må som kjent lide for skjønnheten, for å bruke en forslitt klisjé - men det var raskt overstått og relativt smertefritt, selv om Fruen var lettere mumifisert i nederste del av kroppen et par dager og fremdeles er rimelig øm og støl. Nå er beina et spennende, abstrakt maleri av ulike blå-, lilla- og gulnyanser. Men til sommeren kan man forhåpentligvis sprade rundt i badetøy uten å gremmes av sine egne bein. (Resten av bikinifasongen er en annen historie - men dersom den ikke blir forbedret gjennom iherdig fysisk aktivitet - som ikke er så veldig iherdig som den burde være... - skal IKKE den under kniven, selv om Fruen muligens har fått smaken på slikt.

For ordens skyld: jeg synes ikke synd på meg selv - for jeg har selv valgt å gjøre dette, og jeg er storfornøyd med resultatet allerede nå, selv nå som jeg fremdeles er hoven etter operasjonen! Så selv om StoreStoresøster sa: "Men Mamma, dette (altså åreknutene) er jo bare en del av livet og noe du må lære deg å leve med" så valgte jeg altså å la meg (delvis) styre av min egen forfengelighet. Sånn er det bare.

Like etter vel overstått operasjon, nettopp nybandasjert og lettere ør i toppen.