Den tause kvinnen snakker igjen

Det har vært rimelig tyst fra denne kanten på en stund, og det er vel ingen grunn til å tro at det kommer til å bli direkte livlig heretter - men her kommer det i det minste et aldri så lite livstegn.

Jeg håper uansett at dere har det bra, kjære bloggevenner! Jeg savner dere, men har dessverre ikke tid til å komme så ofte på besøk lenger. Det er forferdelig trist, men slik er det.

Fruen har det nemlig særdeles travelt for tiden. Hjemmekontortilværelsen ble etter hvert svært ensom og inntektene særdeles ustabile, så Fruen bestemte seg for å prøve seg ute i det virkelige arbeidslivet igjen. Nå er man derfor atter tilbake i skoleverket, og trives ganske godt med det - selv om overgangen til tider fremdeles oppleves som en smule sjokkartet både for mor og barn (og kanskje også mann). 

Dette er nok derfor den egentlige grunnen til at bloggingen har vært totalt fraværende fra livet til denne fruen i det siste - og ikke den nyanskaffede permanente dekoren som pryder de snart førti år gamle beina til undertegnede. Man har altså ikke blitt for tøff til å blogge bare fordi man har fått seg tatoveringer... 

Revisoren slo nok en gang på stortromma og spanderte tur til Amsterdam med innlagt tatovering på Salon Serpent sammen med god, gammel studievenninne i førtiårsgave, og da kan man jo ikke annet enn å bli særdeles fornøyd - særlig når man vet at Revisoren i grunnen ikke er særlig begeistret for tatoveringer... Det er tre svaler, en for hver av barna mine. Ikke så veldig originalt, akkurat det, but so be it. Fruen er i alle fall særdeles fornøyd - heldigvis! Og kanskje litt hekta på å få seg enda flere tatoveringer...

Jeg ønsker alle nydelige bloggedamer en deilig høst - så gjenstår det å se om jeg titter innom av og til og hilser på.

Stor klem!

Fruen smykker seg endelig

Det er ikke til å stikke under en stol at Fruen har mye stæsj. Faktisk trengs det mer enn en stol å stikke det hele under - muligens et helt spisestuesett. Men det ER jo unektelig irriterende å oppdage at stæsjet mangler den dagen både tiden strekker til OG skapergleden er der. Så det.

Her om dagen skjedde faktisk det vidunderlige: Fruen hadde både tid OG klarte samtidig å finne frem skapergleden, så da så blant annet en del ringer og øredobber dagens lys. De på bildet under er bare et lite utvalg. Så gjenstår det å se om limet som ble brukt holder i lengden...

Det var uansett gøy å endelig sette seg ned og lage litt smykker. Det har ikke manglet på verken planer eller materialer tidligere, men det har liksom aldri blitt noe av det før nå. Heldigvis frister det hele til gjentagelse - og godt er det, for det er fremdeles mer smykkestæsj igjen på det relativt rikholdige lageret i skapet...

Sol???? Sol!!!!!

Så da er det vel bare å træ bringebær på fingrene og ønske solen og varmen velkommen, da?

Fruen rakk til og med å bli en smule solbrent i utringningen før regnet begynte igjen i dag...

Men man er da fortsatt evig optimist og krysser (bringebær)fingrene for at vi har mye godt vær i vente i sommer - særlig siden vi skal feriere innenfor landegrensene i år.


 

Hageblogging

Revisoren er alltid like begeistret for Fruens dekorasjonspåfunn, og krumspringene i hagen er selvsagt intet unntak. Nytt av året er den poetiske trillebåren, som ble laget etter inspirasjon funnet på den vidunderlige verdensveven. Fruen fikk streng beskjed om å plassere trillebåren et sted hvor ingen kan se den fra veien slik at folk ikke tror vi driver skraphandel. Bevares! Man er da relativt diskret...

Nå mangler jeg bare noen hvite høner - fortrinnsvis av et ikke-forgjengelig materiale.

En klassiker fra studietiden, dette her, på lik linje med diktet "this is just to say" av samme mann

Den gamle grillen er klar for sommersesongen

Gnomeo liker at det spirer og gror rundt ham og hageporten

Og her er trillebåra på plass. Planen er at det skal gro litt kaprifolium på den etter hvert, men jeg synes det ble ganske så fint, jeg.

 

Vår? Vår!

Det er så vidt jeg våger å si det, men ENDELIG virker det som om våren er her!

Dette har Fruen ventet lenge på. Det samme har garantert Mr og Mrs Featherstonehaugh. De har nemlig ligget i vinterdvale i lekehytta til Lillesøster helt siden oktober og var overlykkelige over å endelig få lov til å komme ut i lyset igjen. Nå står de og koser seg i blomsterbedet og ser spent på de små tulipanknoppene som er i ferd med å titte fram.

Ha en fortsatt fortreffelig helg, med eller uten skitt under neglene!

 

En innrømmelse

Jeg er nødt til å komme med en innrømmelse: jeg elsker garn! Faktisk blir jeg nødt til å gå såpass langt som å si at jeg er avhengig av det. Jeg var i grunnen ikke klar over hvor alvorlig denne avhengigheten var før jeg flyttet inn på mitt "nye" hobbyrom og endelig fikk litt oversikt over hvor mye jeg har av sorten.

Heldigvis rakk jeg å gå til innkjøp av garnet til dressen på bildet under før Revisoren satte den fornuftige foten sin ned og erklærte innkjøpsstopp på garn. Det er Melkers Barnehagedress fra Pickles, som for øvrig er et livsfarlig sted for en person med min type avhengighet. Utrolig fin, myk og deilig heldress med høy krage. Lillesøster var veldig stolt da hun fikk den på seg for første gang i går ettermiddag. Det er for øvrig Mormor som har strikket denne, så jeg skal ikke skryte på meg alt for mye nå. (Jeg var opptatt med å strikke maken dress, bare med grønnblå striper på og i en litt mindre størrelse, til min supersøte nye nevø, som ble født i slutten av februar.)

Aller helst kunne jeg tenke meg å strikke hele tiden. Ideelt sett mens jeg samtidig skrev en fengende, bestselgende roman og tyllet i meg litervis med kaffe. Og koset med ungene, selvsagt - selv om enkelte av dem - i følge seg selv - snart er blitt for store for kos.

For jeg elsker jo ungene mine (og Revisoren) hakket mer enn jeg elsker garn, selvsagt. Men jeg er jammen meg ganske glad i garn også...

Velkommen til verden, lille prinsesse!

Fredag var Fruen så heldig at hun fikk lov til å bli med på fødsel! Spenningen var til å ta og føle på, både for den vordende mor og den blivende "far". Fruen har jo aldri overværet en fødsel før uten å være den som faktisk har tatt seg av den tyngste delen av selve fødselsarbeidet, så dette var i sannhet noe nytt og spennende!

Denne gang fikk Fruen kjenne litt på den mer tafatte og kanskje til og med hjelpeløse følelsen som de fleste andre fedre trolig blir overmannet av underveis i fødselsprosessen. Jordmor plasserte nemlig Fruen med bestemte hender i en stol ved siden av sengen da det hele begynte å bli alvor og sa "Far sitter her!" med morsk stemme. Det var så vidt jeg rakk å pudre Mammaen og male henne med et siste strøk med lipgloss. Så satt man der, da.

Heldigvis viser det seg at man er god til å komme med oppmuntrende, litt banale og muligens også irriterende tilrop og dyktig i stryking på kinn (som sikkert hjelper veldig godt på for den vordende mor og trolig er avgjørende for hvordan selve fødselen forløper).

Etter lang tids venting (prinsessen skulle forløses ved hjelp av keisersnitt, noe som i og for seg var veldig praktisk for "far", som bor ca 45 minutters kjøring unna barnets mor... Fruen sov imidlertid med telefonen på nattbordet den siste uka før fødselen og holdt seg klokelig fullstendig edru i tilfellet hun plutselig ble nødt til å kjøre til sykehuset i all hui og hast, gjerne midt på natten iført kun en boblekåpe og et strøk lipgloss) ble "vi" endelig preppet og trillet inn på operasjonssalen. (Fruen måtte gå selv.)

Og vips! så var hun der. Det gikk nesten litt for fort. Etter nesten ni måneder med venting ble den lille prinsessen plukket såpass raskt og effektivt ut av den trygge magen til Mammaen sin at vi nesten gikk glipp av det, alle sammen. Det var faktisk så vidt Fruen rakk å gråte et par gledestårer ned i engangsmasken før hun ble skysset ut av operasjonssalen og avgårde for å stelle og kose med den nyfødte.

Ikke det at man klager. Den lille prinsessen var helt perfekt, viste det seg. 3595 gram og 50 cm lang. Fin og rosa og veldig nysgjerrig. Og flink til å både kose og bæsje - og gjerne begge deler samtidig. (Hun mestrer allerede multitasking!) Alt dette fant vi ut, den nybakte Mammaens søskenbarn (som praktisk nok også er barnepleier på sykehuset og stilte opp på en fridag for å bli med på moroa) og jeg, mens Mammaen ble sydd sammen igjen og trillet inn på oppvåkningen.

Det var veldig koselig og gemyttlig inne på fødestua. Vi hadde verdens beste tid til å bare kose oss, og det var veldig betryggende å ha en ekte barnepleier til stede. Jeg vet at det er en klisjé, men man glemmer faktisk hvor små de faktisk er, disse nyfødte, selv om man har hatt tre av slaget selv.

Meldinger ble sendt til øst og vest (mest til øst) om den nyankomne, og det ble grått litt tårer både her og der. Etterpå var det tid for å snuse på beibien. Beibilukt er det beste som finnes, og Fruen hadde ikke tenkt å la denne gyldne muligheten gå fra seg! Det er muligens dette som er grunnen til at Fruen ble en smule ør i hodet. Fruen følte faktisk nesten en liten stund at det var hun selv som hadde utført bragden og var veldig stolt av seg selv. Men kanskje de fleste andre nybakte fedre også har det på den måten.

Se så fornøyd Fruen er med prestasjonen!

Her er hun, like etter fødselen. Deilig! 

Etter en stund var det på tide å endelig la Mammaen få lov til å kose med den lille. Litt motvillig gikk vi inn på Oppvåkningen med prinsessen, hvor Mammaen lå og våknet til (naturlig nok - hun lå jo tross alt på Oppvåkningen...).

Mammaen var litt sliten, men sminken hadde heldigvis holdt seg godt, til tross for at Fruen ikke hadde vært der og pudret på et par timer. Akkurat nå spilte det forresten ingen stor rolle, for Fruen måtte gråte et par nesten usynlige tårer da mor og datter fant hverandre på utsiden av magen for første gang og endelig kunne kose med hverandre på ordentlig! Det var fantastisk!

Endelig fikk de møte hverandre på ordentlig!

Etter en stund bar det opp på barsel. Da var det på tide for Fruen å dra hjem. Hun hadde ikke noe særlig mer hun kunne bidra med og var dessuten supersliten etter fødselen - men veldig lykkelig!

Det var nok all beibilukta som gjorde Fruen såpass ør at hun faktisk gikk hen og spurte Revisoren om å få en beibi til med det samme hun kom hjem fra sykehuset.

Revisoren ble ikke videre vennlig innstilt til den tanken, så det blir neppe flere beibier på Fruen. Men når det er sagt stiller jeg meg til disposisjon dersom noen andre trenger en fødselshjelper med på laget som behersker kinnstrykingens finurlige kunst og har flust med banale tilrop på lager.


Tusen takk, kjære Monica og Mini, for at jeg fikk lov til å bli med og dele denne vidunderlige opplevelsen sammen med dere! Det var en ære å bli spurt.

Og takk til Hanne for at du var med og gjorde det hele trygt og godt!

Og til dere andre:
Ha en særdeles fruktbar og hyggelig helg!

Strikkedilla

Fruen er i nærmest manisk strikkemodus for tiden. Det kommer stadig småfolk til verden som trenger klær, og hytta trenger jo ymse tilbehør. I tillegg ligger det en haug halvferdige prosjekter i strikkekurven(e) og venter på ferdigstillelse.

Elgene under er fra en pute jeg har strikket til hytta. Fine elger kombinert med Mariusmønster med en liten tvist. Mønster fant jeg i boka "Putefest", som er proppfull av superfine puter og pledd man kan strikke/hekle/brodere.

Men nå må jeg nesten st(r)ikke.

 

Bling bling!

Nå begynner vårfølelsen heldigvis å krible i lilletåa og Lillesøster og Fruen har funnet frem plastperler i glade farger og laget seg litt bling. Man kan jo som kjent aldri få nok av denslags.

Riktig god helg, folkens!

Bedre!

Jeg har ingen planer om å ligger her inne og sutre mens jeg pøser på med alskens The Smiths-tekster - men litt sutring må det uansett være lov til å komme med på sin egen blogg...

However - nå virker det som om vi er på bedringens vei, alle sammen (bank i bordet!). Og så er det jo litt godt å vite at selv om jeg til tider muligens sutrer litt vel mye, så har jeg det egentlig som oftest slik som i sitatet under. Det er godt å vite, dypt inni seg, særlig når dagene er ekstra mørke og tunge.

Come on!

 

Men vi er på bedringens vei, og det er da i det minste noe.

Hyttedrømmen

Revisoren og jeg har slått på stortromma og kjøpt oss hytte! Jeg hadde egentlig ikke trodd at jeg drømte om en hytte på fjellet - siden jeg jo egentlig ikke liker snø så godt - men så viser det seg at jeg faktisk gleder meg som et lite barn til kos både i snø og hytte - og ikke minst til fine dager på fjellet med bærplukking og bading i iskalde elver fulle av smeltevann!

Dette skal bli vårt lille fristed og en unnskyldning for å rive oss bort fra dataspill og sofasliting i helgene. Fruen har jo fått økt fokus på kvalitetstid etter en særdeles tung og trist høst og vinter og kjenner hvor viktig det faktisk er å bruke den tiden vi har sammen på en GOD måte. Forhåpentligvis vil dette gjøre godt både for kropp og sjel - og for liten og stor.

Det skal bli spennende å se når hytta står ferdig. Det vil trolig bli like før jul i år. Jeg har egentlig ikke lagt så mange planer for dekor og interiør enda, men det kommer neppe til å bli trehvitt og nøytralt. Jeg har uansett lyst til å forsøke å holde det så rimelig som mulig, gjerne ved hjelp av både gjenbruk og muligens en viss svensk møbelgigant som har mye fint for en rimelig penge. Og så må det være så mange sengeplasser som mulig slik at vi har plass til å ta imot besøk! Gleder meg til å ta fatt!!

Dette blir utsikten fra terrassen. Jeg har bestilt sol hver dag.

Og her er vår hyttedrøm på 79 kvadratmeter - med tre soverom og stor hems

Når man først har lært å sykle...

...så kan man det for resten av livet. Jeg håper inderlig at det er slik med det å tegne også, for plutselig fikk jeg superlyst til å tegne masse igjen etter x antall års pause. (Jeg tør nesten ikke å tenke på hvor mange år det faktisk er siden jeg drev på med å tegne aktivt. Det var ikke i dette årtusenet, for å si det slik...)

Men hva i all verden skal man tegne? Det var sjokkerende nok at lysten til å være kreativ plutselig meldte seg til den grad at jeg ble nødt til å sette meg ned og finne frem tegnesakene - så det å i tillegg være nødt til å finne på et motiv var nesten litt FOR overveldende... Men mens jeg satt og knotet litt med tegneblyantene dukket plutselig denne uglen opp. Det er en kattugle, vil jeg tro, for det ser ut som om den har både pels og ører. Jadda. Og så har jeg brukt en smudger, noe som en kunstner jeg kjente for lenge siden syntes var helt forkastelig. Sånn er det med den saken. Så nå sitter jeg her, formelig full av tiltakslyst, og aner ikke hva i alle verden jeg skal tegne. Hjelp!

Forslag mottas herved med stor takk!!

Ja takk!

Nå for tiden formelig regner det skatter på denne fruen! Etter et par ganske så omfattende opprydningsaksjoner dukket det opp diverse saker som det tydeligvis kun er undertegnede som setter pris på å få beholde - som blant annet denne pyntesaken under som min kjære Farmor heklet for leeeenge siden. StoreLillebror syntes ikke den var noe stas og ble rett og slett vettskremt da han plutselig oppdaget den med hans egne ord "DRIIIIIITSKUMLE dokka" på veggen.

Av og til kan det imidlertid være litt slitsomt å ha et følelsesmessig forhold til materielle ting. Tidlig på åttitallet gråt jeg modige tårer både for en beige 70-talls-treseter og for en burgunderrød Nissan Cherry. Akkurat det er litt flaut å tenke på - men et godt eksempel på at jeg er et følelsesmenneske og at jeg har lett for å legge min elsk på materielle ting fordi jeg assosierer disse tingene med gode følelser. Det har sikkert vært mye barne-tv-kos og Donaldlesing i treseteren, og fine ferieturer i den burgunderrøde bilen, vil jeg tro, så det var nok derfor jeg gråt - for jeg synes å huske at treseteren var av et stoff som klødde noe innihampen på undersiden av lårene dersom man satte seg i den iført korte benklær. Men jeg skal innrømme at det er litt slitsomt å ha vanskelig for å kvitte seg med ting fordi det er følelser knyttet til disse tingene, da. (Det er når jeg sliter som verst med dette at Revisoren skremmer meg ved å fortelle meg at jeg har hoardertendenser - noe han trolig har rett i...)

Revisoren har imidlertid mye å glede seg til fremover, da den ene opprydningsaksjonen fremdeles pågår og det for tiden dukker opp masse - i mine øyne - fint og uvurderlig. Jeg har på følelsen av at det er snakk om jevne drypp av skatter i lang tid fremover.

Hvem var det som skrek? Var det Revisoren?

Hverdagsmagi og fjaseblogging

Etter en særdeles sorgtung og tårefylt høst og vinter kjenner jeg at det er på tide å begynne å fjase litt igjen. Selvsagt er det dager da jeg er ekstra trist og lei meg, men samtidig kjenner jeg hvor viktig det er å glede seg over livet og - ikke minst - de små hendelsene i livet (som jo faktisk er det som gjør dette livet verdt å leve) uten å få dårlig samvittighet. Det finnes fremdeles magi i hverdagen!

Aller kjæreste Mormor

På selveste Julaften sovnet min elskede Mormor inn. Da var hun lei av å kjempe mot det uunngåelige. Det er livets harde realitet - men det gjør uendelig vondt for oss som sitter igjen selv om vi vet at hun sovnet stille inn uten store smerter.

Det blir mange tårer for tiden. Men det gjør godt å gråte og å minnes. Heldigvis har vi haugevis med gode minner å trøste oss med etter Mormor også. Vissheten om at hun var fullstendig klar over hvor uendelig mye hun betydde for oss og hvor glad vi var i henne hjelper også på i tunge stunder.  Og hun har gitt oss uendelig mye kjærlighet tilbake, det er helt sikkert.

Mormor var vakker både på utsiden og på innsiden. Hun var faktisk den snilleste i hele verden, i følge ungene mine. Det har de helt rett i. Når jeg tenker på Mormor tenker jeg på smil, kos, omsorg og ømhet - og på koselige familiesammenkomster. Jeg tenker på glitrende, brune øyne, et hjertelig smil, varme klemmer og et godt fang å sitte på.

Jeg tenker på snøklokker i plenen om våren, på solvarme plommer rett fra trærne i hagen, på grønt gress under bare føtter og pølser i brød i hvite spissposer ute i bakgården, nærmest uante mengder vaniljeispinner fra fryseboksen, duften av nybakte kaker på kjøkkenet, enorme gryter med komler på ovnen og på en endeløs strøm av garnnøster og heklegarn som fant veien opp fra håndarbeidskurven ved stolen i hjørnet for å bli til de mest fantastiske kreasjoner.

Jeg tenker på magien ved det å våkne opp på gjesterommet hos Mormor og Morfar 1. juledag og liste seg ned i den julepyntede stuen for å sjekke innholdet i julestrømpen - og på Morfar som kom ned en liten stund senere, like slukøret som alltid fordi han nok en gang kun hadde fått poteter, gulrøtter og løk i strømpen sin fordi han hadde hengt ut den største strømpen han kunne finne, og på Mormor som "skjente" på ham hvert år fordi han aldri kunne lære at det ikke lønnet seg å være grådig. Det var faktisk like morsomt hver gang selv om jeg syntes uendelig synd på ham de første par årene og tilbød ham litt av mitt eget godteri tror jeg.

Det er nok ikke slik at sola alltid skinte fra skyfri himmel da jeg var liten, men i disse minnene gjør den det, og det er mye takket være den uendelig varme og omsorgsfulle Mormoren min.

Takk for alle gode minner, nydelige Mormor min, og for alt det du har gitt meg! Jeg er så uendelig glad i deg og kommer aldri til å slutte å være det!